Nå er det en liten evighet siden sist vi gikk blodspor og jeg hadde tydeligvis glemt alt om det. Men vi gjorde det ihvertfall! Selv om vinden blåste i ryggen når jeg la sporet, var det motvind og sidevind som ble det vi gikk i. Og det var festlig å se hvordan Kompis løste det. Jeg velger å legge han i dekk i mens jeg går litt rundt og undersøker hvor i alle dager jeg la dette sporet. Det er ikke bare fordi jeg surrer, men også for at lillemann skal lære seg at vi er rolig i sporet og ikke durer frem i fri utfoldelse.
Ihvertfall… Kompis gikk ca 1 meter til venstre for sporet, med snuta ned. Jeg bruker en sele som har feste under da han svært lett går på overvær. Prøver å ikke ha noe som oppmuntrer han til å stikke hodet opp. Jeg pleier å stoppe i det han løfter hodet, men nå var vinden såpass forvirrende så han holdt hodet nede. Riktignok 1 meter unna blodsporet. Jeg har foreløpig kun rette spor. Får vel gjøre det litt til. Men neste gang skal jeg ha myyye lenger spor en 30 meter! Det gikk jo kjempefort!
Men mor var veeeldig stolt da han fant elgen sin!
Kompis og elgen
