Da har jeg akkurat lagt på med en dame fra NAV og rister på hodet av at de ansetter folk som egentlig burde vært i en verna bedrift. Samtalen foreløp noenlunde slik:
N: Hallo.
A: Hei, jeg har mistet frikortet mitt og lurer på hvordan jeg kan løse dette? (ingen presenterte seg på NAV, så da så ikke jeg poenget med å gjøre det heller).
N: Mistet? (veldig oppgitt stemme). Ja, det vet jeg ikke så … når er du født?
A: Oppgir fødselsdagen (venter litt spørrende på om hun kanskje vil ha perssonnummeret)
N: Og navnet?
A: Oppgir navnet.
N: Jha. Da får jeg se om det er noe jeg får gjort med det (veeeeldig oppgitt for at hun må gjøre noe)
A: Hvordan får jeg beskjed? Ringer dere eller?
N: Å nei. Vi kan ikke ringe opp igjen. Jeg tror det er en måte jeg kan se om det går bra på, men er ikke sikker. Jeg får ikke gjort det fra den plassen jeg sitter på nå.
A: Ja men hvordan vet jeg om det går i orden da?
N: Jeg må se om jeg får løst det. Hadet.
A: Hadet *spakt*
A:???????
Om det er noen som kan NAV’sk og vet hva som egentlig ble sagt hadde jeg blitt veldig glad!
Og jeg kjenner jeg får en fornyet følelse av at NAV suger. Det er vel ett fett for henne om jeg har mistet det eller ikke vel. Og jeg regner med at mine bevegelser blir registrert på en eller annen form der inne. Og jeg ser ikke poenget med å dømme meg på telefonen. Hun vet jo ikke hvorfor kortet er borte. Og jeg syns ikke jeg skal starte en satmale med «Beklager, jeg kommer nå med en sak der du muligens må bevege kroppen og gjøre noe du ikke gjør hver dag. Er det ok? Blir du deprimert av det?» Makan til tullefolk assa! Ja, for nå går alle under én kam.
